Oskar Kokoschka og andre – Wien – Belweder
Verk av Oskar Kokoschka (1886-1980) samlet i den permanente utstillingen i de to siste rommene kommer hovedsakelig fra de første ti årene av oppholdet i Wien, kreative og fruktbare år. Etter 1915 r. Kokoschka kom sjelden tilbake hit, bor vanligvis sammen med moren. Portrettet hennes, hvorfra en filial tilknytning utgår, den henger i det første rommet. Kokoschkas portretter skiller seg radikalt fra de av Schiele. Kokoschka argumenterte, at «personen ikke er stilleben”, så han fikk modellene sine til å bevege seg og snakke, slik at det er mest mulig liv i bildene. Blant verkene som henger i dette rommet er et portrett av maleren, Carla Molla, Alma Mahlers stefar, komponistens enker. Kokoschka hadde en kort med henne, men lidenskapelig romantikk. Moll begikk selvmord med datteren sin, Maria, og svigersønn. Det skjedde i 1945 r., etter at sovjetiske soldater gikk inn i Wien.
I det siste rommet er det bl.a.. Stilleben med fårekjøtt malt av Kokoscha på samlerkjøkkenet, Dr. Oskar Reichel, som bestilte kunstnerens portrett av sønnen. Det er flere verk av andre malere i samme rom, m.in. karakteristisk, Emil Noldes iøynefallende arbeid med mørke farger og spenning, Kubistisk maleri av Fernand Léger, og den atmosfæriske Klingier-kvartetten av Max Oppenheimer.
Historicisme, realisme, impresjonisme
I de syv rommene i vestfløyen av palasset, på motsatt side av Marmorhallen, ligger en samling kunstverk fra århundreskiftet.. I det første rommet skiller den kontroversielle gigantiske domstolen i Paris av Max Klinger seg ut, hvor gudinnen dukker opp i dristig negligé foran Paris. To konkurrenter venter på tur bak scenen. Giovanni Segantinis dårlige mødre er et propagandabilde, anti-abort, donert fra Sesession Pavilion i 1903 r. Også andre arbeider tar for seg kvinnetemaet, np. Eve Augusta Rodina og den seirende Venus av Augusta Renoir. I de to neste rommene er et stort antall senere verk av franske impresjonister samlet, m.in. Eduarda Maneta, Claude Monet og Camille Corot.
Østerrikeren er en av de mindre kjente og utvilsomt mindre anerkjente artistene, Hans Makart (1840-84), som bortsett fra å male, gjorde mange andre ting. Det var en figur fra et flott selskap, ikke rart da, at rommet viet ham er dekorert med praktfulle møbler, lik disse, som sto i studioet hans. På den ene veggen henger et enormt maleri av Bacchus og Ariadne, som viser en triumferende orgie av nakne kropper. Motsatt er det lange vertikale kasser med tittelen. Fem sanser. Disse bildene er en god illustrasjon av Makarts typiske lidenskap for sensuell nakenhet.
Ytterligere Makarts arbeider kan sees i det tilstøtende rommet, og også av Anton Romako (1832-89), rykter om døden, at det skulle være et selvmord, sannsynligvis på grunn av undervurdering fra mottakerne. Må innrømme, at det er vanskelig å sammenligne de studerte kommersielle verkene til Makart med de psykologiske portrettene av Romaka basert på nøyaktig innsikt, men mindre populært. Det er verdt å se på portrettet av keiserinne Elizabeth, som avviker fra den tradisjonelle skildringsstilen. Romako brukte grå, triste farger, og arrangementet av Sisis kropp avslører hennes holdning til verden – beskjedenhet, lukking i seg selv, frykt. I det fjerneste rommet henger Romakas mest kjente verk, Tegethoff under sjøslaget ved Lissa. Dette bildet avslører også skaperens ukonvensjonelle tilnærming til motivet: det er ingen spor av heltemot i det, og mannskapets ansikter viser frykt og redsel for den kommende skjebnen.